Hevn I - 7" av Eirik Arlov 27. April 2006.

Sounden til Hevn er veldig spennende. Jeg kan ærlig talt ikke sette en finger på noe annet band i Norge eller Europa akkurat nå som gjør som de gjør. Det første de skal få er en klapp på skuldra for å faktisk skru NED tempoet på pønken sin littegranne. Det er en total misforståelse at alt må gå i halsbrekkende tempo eller d-beat om du skal prøve å lage mørk crust-lignende pønk nå for tida. Om du husker tilbake til gode gamle Nausea begynner du kanskje å peile deg litt inn på hva Hevn prøver å gjøre med denne sjutommerdebuten. Kraftig kvinnevokal i front, pønkproduksjon med en klar undertone og deilig mye variasjon. Vokalen er lagt i front så du får med deg hvert eneste ord og tekstene spyttes personlig. Noen ganger slår ordene med slåsshansker som i anti-Amerika låta Dig your own grave, en ærlig leksjon i hvem som er offer i en krig og hvem som trekker i trådene. Setninger som ”blood stained old rigged battle field soil” glir så herlig fra tunga til vokalisten i oppimot perfekt engelskuttale. Bak setningene kan både bass og 2 gitarer leke seg med melodisnutter og rytmelek. Som sagt er det vanskelig å slenge bandet i en bås, noe som jeg fryder meg godt over. På neste spor, en liten horrorfilm-morsomhet kalt Mad Surgeon høres bandet nesten ut som mine svartmetallfavoritter Khold, bandet kjent for å være metall uten å være så veldig metall. Det er rett og slett groovy. Allsangvennlig er det også gitt.

Enda mer glede får jeg av den andre sida av pannekaka. Deal Death Terror fenger meg så mye at jeg vil kalle den en hit. Her fremstår bandet litt som Life but how to live it sin onde stesøster. De ble født en del år fra hverandre, men begge band holdt på melodien og den fengende ”ikke helt pønk, men likevel pønk” sounden. For den gode variasjonens skyld er jeg glad Hevn-tvillingen holdt seg i den slemme barnehagen. Deal Death Terror (navnet kunne for så vidt ha vært et japansk crustband eller en tittel hos våre venner i Gauze) har rett og slett alt jeg forventer av en låt: Ond, ond backingvokal, drivende jevnt tempo, deilige gitarriff og fire spiseskjeer variasjon. Spesielt gitarriffet i låta slenger seg så klissete på hjernen at du garantert vil gå og plystre eller nynne på den minst en hel uke. Det er også på denne låta at produksjonen får skinne: Skal jeg ta en vill gjetning vil jeg si at jeg ikke tror Hevn har brukt mye tid eller penger på et fancy studio: Jeg tror de bare vet nøyaktig hvordan de skal gjøre det. Ingen overstyringer ødelegger balansen eller drivet, ingen instrumenter burde gråte fordi de forsvant i mikspultens onde malstrøm. Det er retro, det er deilig, det er Hevn.

Hvorfor lete og grave etter småtterier å kritisere? 3 låter som låter herlig forskjellig er ingrediensene i produktet du får og jeg garanterer at du vil like det. Som med de lovende gutta i Raging Fugitives har Hevn ikke bare strukket sine skitne pønkarmer mot nærmeste klisjee og trykket den til brystet. De har handlet sakte, bestemt og stilsikkert i pønkens historiske supermarked og tydelig tatt seg tid til å sette sammen noe vi ikke har hørt på en god stund her mellom de norske fjell og fjorder. Hatten er av for innovasjon og en herlig proposjonert posjon pønk.

Leter du etter plata kan du få kjøpt den gjennom Nakkeskudd eller titte innom bandets bittelille hjemmeside. Der kan du også laste ned 2 av låtene helt gratis og se et bilde av bandet. Produktet er gitt ut på Sjakk Matt Plater.