UFFA, Pøbelrock 16. Mai 2006. Av Eirik Arlov

Som første kvelden var også det beste spart til sist. Jeg fikk sjutommern til Oslo-bandet Hevn for en tid tilbake og knuget den godt til mitt hjerte. Her var endelig et band som forstod at noen ganger må ond pønk settes litt ned i tempo og ikke bare drepes med en overdose d-beat eller manisk kjedelige rytmer. 

Hevn er både historisk og friskt, de tipper hatten til Nausea og blander litt her og der av undergrunnen. Som Ebola er også dette bandet frontet av en tøff kvinne og innehar også flere spennende tilfeller av hår og skjegg. Uansett hvor bra bandet ser ut så var det forhåpentligvis musikken de fleste kom for å sjekke ut i kveld. Klokka var godt over 2, men de trofaste hadde ikke forlatt sin pønkpost. Hevn er av den sjeldne rase band som omtrent hele spekteret av unge og gamle kan like. Du har ikke noe å ta dem på, de tenker nytt samtidig som gamle gutter og jenter kan kjenne igjen den klassiske norske hardcoren i låtene deres.

Live er virkelig bandet enda sterkere enn på plate. De utrolig herlige gitarriffene sitter enda skarpere og den sinte bjeffende vokalen har jernkjever rundt mikrofonen. Backupvokalen kommer fra helt nede i magesekken til gitaristen og slår som en proffbokser. Kommunikasjonen med publikum er godt planlagt og høflig. Som det eneste bandet denne kvelden tar Hevn seg god tid til å forklare låtene, hva de handler om og hvorfor de skrev dem. 

Selv om temaene er som revet ut fra den store krøstpønkguiden så blir det noe annet når bandet relaterer det til det ekte livet. Vi må bare innse at selv om vi bor i et fredfylt, søkkrikt land så kan vi ikke ignorere internasjonal krig, katastrofe og venner som faller utenfor samfunnet eller blir satt bak lås og slå. Krigen får sin lekse i den brilliante , men den halv-morbide humoren er også tilstede i Mad Surgeon. Både tema og sound gjør meg sikker på at i hvert fall noen i bandet har et forhold til den første generasjonen skitne svartmetallband, live virker dette enda tydligere når de trekker ned tempoet til en seig hengemyr av deilige tunge riff. 

Selv om konserten drar ut i de lange nattetimer kjeder jeg meg aldri der jeg står, er mestere i å variere seg og leke med både tempo og publikum. Balansegangen mellom deres forskjellige stiler gjør dem fleksible og utrolig underholdende å høre på. Med gitaristens snøvlende ”Nei, nå er jeg dritings og gidder ikke spille mer!” fikk Pøbelrocken 2006 en verdig avslutning og ingen kunne gå derfra misfornøyd.